Personlig kompetanse i arbeid med mennesker

Hva gjør en sykepleier kompetent? Er det kunnskap om menneskekroppen og medisin, er det praktiske ferdigheter som å sette en sprøyte eller stelle et sår? Eller er det personlig egenskaper som å være tilstede og støtte pasienter og pårørende? Kanskje er det en kombinasjon av disse?

Kompetanse

I boken Gode fagfolk vokser beskriver Greta Marie Skau (2011) betydningen av personlig kompetanse i arbeid med mennesker, som også er bokens undertittel. Skau bruker kompetansebegrepet på denne måten:

”Det å være kompetent betyr at man er skikket eller kvalifisert til det man gjør. Det er ”sammentreff” mellom en persons skikkethet og oppgavens eller arbeidets karakter” (Skau 2011, s.57).

Kompetansebegrepet blir ofte brukt i profesjonelle sammenhenger. Arbeidsgiver er på leting etter en kompetent ansatt, en pasient ønsker en kompetent lege, huseieren gir oppdrag til en kompetent elektriker osv. Skau (2011) deler begrepet kompetanse inn i  tre aspekter; teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse, som til sammen danner en samlet profesjonell kompetanse. Disse tre delene plasser Skau i sin modell på hver sin side av en trekant. I mange yrkesgrupper har man fokus på enten den teoretiske siden eller den yrkesspesifikke siden, eksempelvis en akademiker og en snekker. Selv om disse befinner seg på hver sin side av trekanten må akademikeren også bruke yrkesspesifikke ferdigheter som å skrive en vitenskapelig artikkel, og snekkeren må forholde seg til bygg-forskrifter og teori. Skau (2011) peker på at et for stort fokus på en av sidene kan gå på bekostning av de andre aspektene.

 

I trekant-modellen finner vi altså teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter og personlig kompetanse. Det er den personlige kompetansen Skau (2011) trekker frem som vanskeligst å beskrive.

           

”Personlig kompetanse handler om hvem vi er som personer, både overfor oss selv og i samspillet med andre. Personlig kompetanse handler dermed også om hvem vi lar andre være i møte med oss, og om hva vi har å gi på et mellommenneskelig plan” (Skau 2011, s.60).

Kunnskapen som ligger i personlig kompetanse er personlig og basert på erfaringer. Personlig kompetanse er en kvalitativ dimensjon og er ikke lett å måle, lite dokumentert, men har stor påvirkning på oss i utøvelsen av et yrke og som privatpersoner. Vi benytter kunnskapen annerledes om vi er i en privat eller profesjonell setting.  Personlig kompetanse er subjektivt og oppstår gjennom erfaring og refleksjon (Skau 2011).

Den personlige kompetansen er svært viktig i arbeid med mennesker, men kan ikke lett oppdages i vitnemål og eksamenspapirer. Personlig kompetanse speiler den profesjonelles menneskesyn og påvirker kommunikasjon og relasjoner. Skau (2011) deler inn den personlige kompetansen i seks ulike aspekter; personlighetsaspekt, handlingsaspekt, fysisk aspekt, etisk aspekt, kunnskapsaspekt og ferdighetsaspekt. Den kan bestå av fenomener som mot, rettferdighetssans, empati, nestekjærlighet, humor og sosial intelligens. Den personlige kompetansen er mangefasettert og utvikles over tid, i relasjon med andre. Som Jacob Weidemann sa: ”Det tar tid å bli menneske. Et liv omtrent.” (Skau 2011, s.56).

Personlig vs. privat

En viktig del av den personlige kompetansen er å være personlig. En fagperson kan være personlig i en profesjonell setting, ved å være åpen, tillitsfull og engasjert, og personlig på en annen måte i en privat setting, som i en samtale med en god venn. Det er skillet mellom når de ulike væremåtene skal brukes som gjør fagpersonen profesjonell. En upersonlig relasjon i en profesjonell setting kan føre til en upersonlig kontakt mellom fagperson og klient eller bruker. Når slike møter er upersonlige kan det gå utover den teoretiske kunnskapen og de yrkesspesifikke ferdighetene til fagpersonen. I møte med mennesker husker man i etterkant ofte ikke hva personen sa eller gjorde, men følelsen det fremkalte i en selv. Fagpersoner som ikke har tilstrekkelig personlig kompetanse får problemer med å vinne tillitt, og brukere eller klienter kan føle seg krenket av atferden de blir møtt med. Eksempler på dette kan være paternalisme, maternalisme, uoppmerksomhet, å ikke bli tatt på alvor, og å ikke bli sett og hørt. (Skau 2011).

Personlig utvikling, en offentlig sak?

Det er i følge Skau (2011) viktig at studenter får kunnskap om og trening i å utvikle personlig kompetanse. Studenter som velger sosiale yrker har ofte en indre driv for å skape gode relasjoner, men kanskje kan studiene fokusere for mye på andre kompetanseformer slik at den personlige kompetansen svekkes. Personlig utvikling kan således være like mye en offentlig sak, som en privat sak. Et annet tankekors er at det forventes at brukere og klienter skal endre og utvikle seg i samspill med fagfolk. Er det da ikke logisk at fagfolk – terapeuter, sosialarbeidere, veiledere med mer – skal gjøre det samme? Som Skau (2011, s.80) så fint sier: ”Gode fagfolk vokser ikke på trær – men de vokser. Og de gjør det gjennom hele sitt yrkesaktive liv”.

Kilder:
Skau, G. M. (2011). Gode fagfolk vokser : personlig kompetanse i arbeid med mennesker (4. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.